Jon Østeng Hov

Jon Østeng Hov ble født i Ålen i Holtålen, hjemme i ”ei lita sommarstuggu”. Han ga tidlig uttrykk for en stor lidenskap for naturen, ja helt fra han var nyfødt… (Hans mor har påstått det, og mødre er sikre kilder.) Han jobbet blant annet som setergutt, og tidlig på 50-tallet skaffet han seg et kasseapparat (fotoapparat i kasse). Dette ble støtt og stadig dratt med for å forevige det den fantastiske naturen hadde å by på. Men snart ble det gamle fotoapparatet byttet ut med speilreflekskamera, og det gjorde naturfotografens hverdag litt enklere.

Ikke nok med at Jon Østeng Hov var naturfotograf og miljøforkjemper, men han var også forfatteren bak 9 bøker og holdt rike foredrag om naturvern og viktigheten av å ta vare på den ville, vakre naturen vår, samt dyrene som bor i den. I boken Hilsen fra fjellet – mine møter med fjellfuglene skrev han diktet Skal Hilse Fra Fjellet, som er et av hans mest kjente verker.

Brødrene Flaarønning på Ler ble etter hvert en stor samarbeidspartner for Østeng Hov. Våren 1999 ble det lansert krus og platter med hans karakteristiske dyrefoto. Serien ble døpt Villmark, og ble av kunder svært godt mottatt. Det har også blitt lansert et helt middagsservise, samt at kaffeservise. Flora er også en annen serie som han samarbeidet med Brødrene Flaarønning om; et lekkert servise med bilder av blomster og bær. I 2013 ble det lansert en serie knyttet til diktet Skal hilse fra fjellet, som viser vakre motiver fra fjellet, både av naturen og dyrene. I 2015 ble serien Pryd utviklet, bestående av blant annet krus og puter der de viktigste elementene har fått lov å skinne i full farge mot dusere, grå bakgrunner. 

Vi er stolte over det lange og gode samarbeidet vi har hatt med Jon Østeng Hov! Det har vært et samarbeid som har preget vår gavekolleksjon i årevis og som fortsetter å inspirerere oss den dag i dag.

Skal hilse fra fjellet

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet – det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

Visste du at i 2014 laget Jon Østeng Hov enda et vers til hans jordnære dikt? Ler mer om Skal Hilse fra Fjellets 6. vers her!